Fra man er liten blir man oppfordret til å lære seg å prate og å uttrykke seg. Man skal opp og hoppe, ut i sola og opp i trærne. Løp så fort du bare kan, tegn de fineste tegningene i barnehagen. Vær verdensmester til å bygge slott i sandkassa. Husk høyest av alle på lekeplassen. Og så begynner man i første klasse. Der blir man satt på en stol bak en pult, ved siden av andre barn på stoler bak pulter. Og forrerst i klasserommet står en lærer bak et kateter. «A» sier læreren, og peker kanskje på en bokstav over tavla. Så skriver alle a’er i bøkene sine, og tegner ting som begynner på a. Men det første man lærer på skolen er at man skal holde kjeft og sitte med hånda i været til læreren sier navnet ditt og du får svare. Og man lærer janteloven, den urnorske folkesjelas overbevisning om at ingen skal være bedre enn noen andre. Vi skal ikke se opp, og for guds skyld ikke se ut av vinduet. Klasserommet er der vi hører til, og skal vi på skogstur skal vi gå to og to, og ikke plukke andre blader enn de man får beskjed om. Blomstene man plukker skal man ikke lukte på, men presse mellom bøker og finne navnet på i en bok.

Det er kanskje en klisjè, men er du ikke enig i at det er sant?

 

Det burde ikke være vanskelig å finne folk som bryr seg, folk som er engasjert. Men tro meg, det kan være ganske vanskelig. Og jeg kan forstå det, hvis det er valget mellom å sitte behagelig i sofaen, og å reise seg opp, gå ut i gatene og rope ut hva man mener. Men det er ikke alltid det som er valget. Noen ganger er valget rett og slett mellom å sitte stille å holde kjeft, og å rekke opp hånda og si din mening. Men det er overraskende få som tar det siste valget.

I et klasserom sitter det mellom 15 og 30 elever, og èn lærer. Når man blir spurt om noe av læreren må man svare. Utafra hvilket svar man har, får læreren en oppfatning., og denne oppfatingen er grunnlaget for et tall mellom 1 og 6. Hva får man ut av et slikt tall? Er det kanskje derfor man ikke engasjerer seg mer i skoletimer?

Hvis man i et begynnende forhold prøver å få noe ut av den andre personen, og ikke får et ordentlig svar er det utrolig irriterende. Hvis ”Hvordan går det egentlig med oss”, blir svart med ”4, dette kan du gjøre bedre”, eller ”kommer vi til å bli kjærester en gang”, blir svart med ”5, dette er bra”, får man ikke mye ut av det. Man er avhengig av gode tilbakemeldinger, og samtaler som kan få frem nye sider av saken. På akkurat samme måte er man avhengig av gode tilbakemeldinger på en prøve på skolen.

Når man er i en vurderingssituasjon på skolen og får tilbakemeldingen ”4, dette kunne du gjort bedre”, får man ikke mye ut av den. Det er i tillegg vanlig at det ikke er noen vei tilbake etterpå. Men hvis man får en grundig tilbakemelding som sier noe om hva man kan forbedre, og så får muligheten til det, tror jeg at man vil gjøre det. Det vil skape et engasjement i elevene som får dem til å lære mer, og å ville utvikle seg selv.

Man har muligheten til å forandre noe ved å engasjere seg. Om det er å lage skoleball eller å få igjennom at skolen skal pusses opp er forskjellig fra skole til skole. Men ting kan forandres hvis man tør å si sin mening. Kanskje kommer man med en løsning ingen andre har tenkt på, og det er den løsningen som gjør det bedre for alle?

Engasjement er nødvendig for å få forandringer. Ikke bare sitt der. Si din mening og krev forandring hvis du er misfornøyd, både på skolen og i alle andre situasjoner.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende