Hva skal man tenke om og forvente av det nye året? I Magasinet i dag handler nyttårstalene om fremmedfrykt, klimakrisen, at barn er bortskjemte, og at historien ikke lærer oss noe… Og de handler om at man må respektere hverandre for det man er, at man selv kan ta tak i en liten del av klimaendringene, at man har det utrolig bra, og at man må ta vare på det man har. Det er fine ting å si, men hva tenker jeg om det nye året?

Jeg tenker at jeg skal få meg jobb, leilighet, studiekompetanse, være sammen med kjæresten min, kanskje ta lappen. Men hvilken rolle spiller jeg i den store sammenheng? Hva er meningen med mitt liv? Hva kan jeg gjøre? Det er store spørsmål, og jeg tviler på at jeg kan svare på de.

Jeg tror barna i dag er bortskjemte, og jeg er enig i at de ikke kan kjede seg. Jeg er ikke som 70-talls-barne Kristine Koht skriver om, og jeg er ikke helt som de som er barn nå. Men de som er barn nå er ikke helt barn heller. De er små voksne, og når man er voksen kan man jo ikke kjede seg. Det er ting som skal og kan gjøres hele tiden. Man kan vaske klær, handle mat, jobbe litt overtid, og man kan se den spennende serien som går på tv akkurat den kvelden. Men hvor har det blitt av det viktige? Jeg husker at jeg kjedet meg mye når jeg var liten. Men så lekte jeg litt med Playmo eller biler, eller så gikk jeg på besøk til venner. Jeg har følelsen av at kidsa ”nå til dags” sitter foran pc’en og snakker med venner, og om jeg skal på besøk til noen kan jeg da aldeles ikke bare dukke opp uten å i det minste ha sendt en tekstmelding først! Jeg husker en gang i fjor da det ringte på døra og jeg ikke visste hvem som kom. Det var nesten skummelt. Når jeg var liten gikk jeg ut i gata, og om jeg ikke fant noen å leke med der, ringte jeg på døra og spurte om de ville komme ut og leke.

Jeg tror at hver enkelt av oss kan gjøre en liten forskjell i klimaendringene. Men den viktigste grunnen til at vi gjør det er kanskje samvittigheten? Og mener ikke stort sett alle at ”jeg kan gjøre noe, men andre burde gjøre mer”? Jeg bruker strøm hele tiden; til å lade mobilen, ha det varmt, koke vann, spille Playstation… Jeg tar buss i hvert fall, det er jo noe. Men mer enn det tror jeg ikke jeg kan skryte på meg. Jeg har sparepærer i noen lamper også. Men her i huset er tv’en, pc’er og lys stort sett på. Hvor stor forskjell hadde det gjort om jeg en kveld i uka heller lesten en bok? Det er en liten ting, men kanskje det ville gjort en liten forskjell. Skulle ønske jeg fant igjen stilen min fra ungdomsskoler, hvor jeg skrev om ringer i vannet, at alt man gjorde betydde noe, for på den tiden tenkte jeg mer på sånne ting. Natur og Ungdom var fett, men det ble aldri noe mer enn tanker om å gjøre noe. Mamma er en liten miljøforkjemper; hun resirkulerer, tar buss til jobben hver dag, har sparepærer og sparedusj, og gjør masse små ting som er mulig å gjøre for èn person. Kanskje jeg kan lære litt der J

Jeg tror at fordommer kommer tidlig. Jeg tror at om man i barnehagen ser bare barnehagetanter, tror man at det er en damejobb. Man ser menn kjøre store lastebiler og brannbiler, og det er utrolig kult. Jenter får dokker, og gutter får biler. Når man begynner på skolen er det nesten forventet at guttene kommer til å bråke mest, og at de fleste jentene skal sitte pyntelige på stolene sine og rekke opp hånda. På barneskolen ble vi delt i gutter og jenter når vi hadde kunst og håndverk, så jentene sydde forkler, og guttene snekret brødfjøler på sløyden. Fordommer mot kjønn er også skummelt, selv om det ikke er like skummelt som andre fordommer. Men nå som likestilling nesten har blitt et skjellsord er det ikke lett å vite hva man kan gjøre med det. Jeg tror at dette er en av fordommene det er lettest å gjøre noe med, men hva skal vi gjøre med de som er vanskeligere? De som er så vanskelige at man kvier seg for å si ”mørkhudet” når man beskriver noen, fordi alt kan bli sett på som rasistisk? Jeg skulle ønske jeg hadde alle svarene…

Jeg tror jeg har lært å ta vare på det jeg har. Familie og venner er så utrolig viktig. Og når man en dag dør tror jeg ikke man har mer enn de minnene man har fått i løpet av livet. Menneskene man har møtt, ting som har skjedd, det er det som betyr noe. Ja, jeg er ganske materialistisk; jeg har stor tv, pc, mange dvd’er og cd’er, sko og mer. Men allikevel tror jeg at jeg tar var på det jeg har. Kanskje…

Men i den store sammenhengen, hva spiller noen rolle?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende