Det er ikke gøy å være ensom. Ensomhet er trist. Selv om man velger det selv.

Å føle seg lite verdt er ikke godt. Å føle at man ikke er god nok for andre gjør at man føler seg mindre og mindre for hver dag som går. Å bli gjort liten av noen man skal kunne stole på gjør deg usikker.

Usikre tanker.

Det skal bare være å ta seg selv i nakken og komme seg ut av det. Men av og til er det ikke så lett. Selv om venner og familie prøver å gjøre så gode de kan, er det ikke alltid det hjelper lenger enn akkurat de fem minuttene en telefonsamtale varer, eller den timen man sitter på cafè. Deretter er det rett tilbake til ensomheten. Marerittene. Black-out. Sammenbrudd.

Tunge tanker.

Å ikke kunne snakke med noen. Fordi de vet noe, men ikke alt. Og man vil ikke at de skal vite alt. For da kan det bli verre. Skrive og skrive for å få det ut. Men det blir ikke bedre. Å være ensom og redd samtidig er kanskje verst. Sliten. Liten.

Stille tanker.

Usynlig. I hvert fall gjennomsiktig.

Tom for tanker.

Når ensomheten tar slutt er det godt. Når noen tar tak og drar deg ut av ensomheten er det best. Når man hver dag får høre at man er bra, at man er verdt noe, blir hverdagen lettere. Å bli bygd opp, å føle at man betyr noe.

Når noen får deg til å føle deg best i verden. En klem som varmer. En hånd å holde i. Øyeblikkene hvor ingenting annet i verden betyr noe. De små tingene som gjør dagen fin. Vennskap. Kjærlighet.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende