De sa på radioen i dag morges at kvinner på krisesentre i Norge har det verre enn krigsveteraner som har vært i krigssoner og daglig blitt truet på livet. Å leve med frykten for en person man har et forhold til, en man er glad i, kan kanskje være verre enn å bli truet av ukjente personer. I et forhold med misbruk kan man også være sikker på at noe vil skje, gjentatte ganger, mens man i krig bare kan bli drept èn gang.

Bilde fra Osocio

Vi ser ofte ikke hva som foregår når vi står utenfor det hele. Eller kanskje velger vi å ikke se. Kanskje føler man at man bryter visse etiske retningslinjer om man spør hva som skjer bak lukkede dører. Om man spør hvordan det egentlig går. Kanskje vil man helst ikke få rett i sine mistanker. For da må man jo gjøre noe med det. Man får et ansvar.

Om man er i et forhold som innebærer fysisk og psykisk misbruk tror jeg heller ikke det er lett å si ifra. For hvem kan man si ifra til? Om man bor sammen, og/eller er gift med den som misbruker, vil sannsynligvis både familie og venner kjenne denne personen også. Alle du kjenner vil ha et eller annet forhold til han. Kanskje vil man ikke sette han i et dårlig lys for hans venner. Kanskje er man redd for å ikke bli trodd. Man kan kanskje også være redd for hva som kan skje hvis partneren får vite at man har ”sladret” om hva som foregår. Man vil vel ikke gjøre det vanskeligere for seg selv.

De som er på norske krisesentre er så vidt jeg har skjønt kvinner som har vært i forhold med overgrepsmannen. Det er ikke snakk om overfallsvoldtekter, som er ille nok, for all del, men en annen form for overgrep. De skal ha et tillitsforhold og være likeverdige partnere, men allikevel er det èn av partene som på en eller annen måte skaffer seg en lederrolle. Og som den som er andrerangs i forholdet, kan det ikke være lett å gjøre noe med det. Det kan være nærmest umulig å forandre forholdet til det bedre, men man vil kanskje prøve allikevel. For det var vel en grunn til at man startet forholdet til å begynne med.

Uansett hvorfor man ikke forteller det til noen, er man kanskje så ødelagt at man heller ikke klarer å gå ut av forholdet. Selv om det begynner å gå opp et lys om at man burde komme seg ut. Det kan kanskje virke lettere å bare la det bli som det er, enn å bruke den lille energien man har igjen på å komme seg ut.

Fra faktahefte fra Krisesenteret: Hver tredje kvinne i verden blir utsatt for seksuelle overgrep eller andre former for vold i løpet av livet. Overgrepene skjer i alle kulturer og sosiale lag, mot så vel små jenter som voksne kvinner. Er ikke det litt fucked up? Har verden virkelig ikke kommet lenger?

Hvilke spørsmål er riktige å spørre hvis man mistenker at noe slikt foregår med en venn? Hvem kan man prate med hvis man er i et slikt forhold selv? Vil man bli trodd? Hva kan gjøres for å unngå at noen havner i slike forhold? Hvilke endringer må til i samfunnet for at man skal slippe at krisesentre blir overfylt? Hva kan man gjøre for å hjelpe?

(savner en bedre overskrift, så om du har lest innlegget og kommer på noe blir jeg glad for hjelp..)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende