Det lønner seg ikke å være et godt menneske. Og nå er det ikke snakk om de store tingene, men hverdagsgodheten. Den man tjener null og niks på. Eller…?

 

 

Om man er høflig mot andre kan man ikke forvente seg stort. Om man høflig venter på at folk skal kunne gå av bussen før alle går på, kan man kun forvente seg å bli dyttet til side av både de som går av og de som vil dytte seg forbi deg for å komme på. Om man ikke legger ned setet på flyet kan man være sikker på at personen foran deg gjør det. Om man er høflig og sier unnskyld når man skal forbi noen, kan man selv forvente å bli dyttet til side av andre.

Jeg sitter på et sentralbord, og får en god del telefoner i løpet av en dag. Og jeg opplever litt av hvert fra folk. Selvfølgelig er de fleste høflige, men jeg opplever en god del som kun sier: ”Gi meg Den og Den”, og ”Jeg skal snakke med Navn!”. Jeg opplever gang på gang at folk ikke tar seg de to sekundene det tar å si: ”hei, jeg ringer fra Firma, kan jeg snakke med Navn?”. To ekstra sekunder som gjør hele samtalen hyggeligere. Men de fleste har kanskje for dårlig tid? De har også for dårlig tid til å la meg fullføre setninger også, og avbryter meg før jeg får fullført setningen, som som regel forteller hvordan jeg kan hjelpe dem. Jeg sitter uansett her og er kjempehøflig. For i tillegg til at jeg synes det er fint å være koselig mot folk, og at jeg er stor tilhenger av normal folkeskikk, er det jobben min å være så hyggelig som mulig mot alle.

Jeg har jobbet i serviceyrker så lenge jeg kan huske. Jeg har blant annet jobbet i bar, i matbutikk (bare i en måned før jeg ga opp), i platebutikk, i videobutikk, på hotell, i en interesseorganisasjon, og nå på sentralbord/resepsjon. Og i alle disse jobbene har jeg brukt sunn fornuft, blandet med god folkeskikk. Når jobben din er å betjene kunder, skal de pinadø kunne forvente å få et smil. Og dette smilet gjelder ikke bare de som ser ut som de har mye penger. Det er ikke slik at det kun er de som ser ut som om de skal legge igjen masse penger som fortjener god behandling, og det er ikke slik at det kun er de som er potensielle kunder. For alle som går gjennom døren til en butikk er kunder til det motsatte er bevist. Og dermed fortjener alle like mye, og ikke minst like positiv oppmerksomhet. Og selv om de går ut døra uten å ha brukt en krone, fortjener de å få minst et ”ha det”. Det er normal høflighet, og noe butikken vil tjene på i lengden. For det er nemlig mulig at kunden vil komme tilbake.

Jeg hater å gå inn i butikker ved der jeg bor. For jeg bor på vestkanten av Oslo, like ved Bygdø Allè. De fleste butikkene holder jeg meg utenfor, fordi jeg er skremt av behandlingen jeg har fått tidligere. Jeg er ikke den mest shabby jeg kjenner, men jeg ser vel ikke akkurat ut som jeg er laget av penger heller. Jeg blir behandlet deretter, og blir nærmest oversett. Men det er jo de positive tilfellene; av og til får jeg stygge blikk som nærmest sier: ”du ser ikke rik nok ut, kan du ikke bare gå så jeg kan drikke opp chai latten min?”. Så selv om jeg i utgangspunktet hadde tenkt til å kjøpe noe i butikken blir jeg så forbanna at jeg går ut. Etterpå føler jeg meg litt som i Pretty Woman, og skulle så inderlig ønske jeg hadde muligheten til å gå tilbake og vifte en haug med penger foran dem. Men uansett hadde jeg ikke gjort det. For det ville vært uhøflig.

Så hva oppnår man egentlig ved å være høflig? Ved å være en av de som tar hensyn til andre og ikke dytter seg frem? Hva er egentlig vitsen med å ha normal folkeskikk? Hva får man igjen for å smile og si ”takk”?

Og ikke minst: Hvorfor er det så få som gidder å ta hensyn til andre? Hvorfor er det bare snakk om å få seg selv frem fortest mulig, og å ikke bry seg om man dytter noen andre av pinnen på veien? Og hvorfor er man høflig i forskjellig grad etter hvordan folk ser ut?

Det eneste jeg har oppnådd av god karma for å ta hensyn til andre er at vi fikk kofferten helt først på rullebåndet når vi kom med flyet i går kveld…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende