(Inspirert av dette innlegget til Gjertrudsfuglen)

Verden er et j*vlig urettferdig sted. I hele verden drepes, voldtas, tortureres, og kriges det. Blant annet. Det er mye j*velskap vi aldri får vite om heller. Og så er det en god del vi får vite om. I nyheter. Over alt flimrer det bilder av død og elendighet. Aviser, tv, radio, internett. Vi blir konstant bombardert. Og vi lukker hjertene våre for de ”hverdagslige” drapene, og skvetter først litt til når det er snakk om Nordmenn, og eventuelt barn. Særlig hvis det er barn i den vestlige dele av verden.

Du er deg selv nærmest. Enhver tenker jo mest på seg selv. Alle tanker man gjør seg, kommer av inntrykk man har fått av verden rundt seg. Vi ser bilder, videoer, fra alle kanter av verden. Men vi kan bare vite med sikkerhet det vi selv opplever, det vi kjenner på kroppen, fysisk eller psykisk. Alt annet kan vi synse så mye vi vil om, men vi vil aldri vite med sikkerhet hvordan det føles.

Men finnes det egentlig noen unnskyldning for å lukke hjertet, for å ikke la ting gå inn på deg? Vil det på noen måte gjøre verden til et bedre sted? Sannsynligvis ikke for noen andre enn deg selv. Men vil det virke på lang sikt, eller vil det en eller annen dag innhente deg at du lot verden seile sin egen sjø på en liten balsåflåte mens du suste avgårde på din norske luksusbåt?

Hvis du lukker hjertet helt opp, vil du sannsynligvis stryke med av påkjenningen. Empati må ha sine grenser. Ett menneske kan ikke ta all verdens elendighet inn over seg.

Men hva med en mellomting? En innstilling som sier: Jeg vet at jeg ikke kan forandre verden alene, men jeg kan prøve å hjelpe til så godt jeg kan.

Å vise litt omsorg for sine nærmeste, selv om man egentlig føler seg for sliten til det, kan gjøre din dag bedre. Og samtidig gjør du en annen persons dag litt bedre. Begynn i det små. Ikke at det er en liten ting å gjøre noen rundt deg glad, men du skjønner tegninga.

Å vise litt normal høflighet for sine medmennesker er kanskje litt slitsomt. Ihvertfall når du vet at sannsynligheten er kvalmende liten for at du får så mye som et smil igjen. Men muligheten er jo der! Og om hver og en tenker litt mer positivt, og prøver å smile til èn ekstra person, vil det spre godt humør.

Å vise litt engasjement for en verden hvor man kommer stadig nærmere, og samtidig lenger unna alle. Hvis hver og en av oss er litt forsiktig med eget forbruk av strøm, drivstoff og alt det som blir søppel. Bare det å ikke printe en mail kan bety ganske mange tusen kvm regnskog om mange nok lar være å gjøre det.

Det er enkelt i teorien, men som alt annet kan det være noe annet i praksis. Men taper du noe på å prøve?

Ikke la informasjonsoppdateringsjaget jage deg. Ikke bli bedøvet av all elendigheten som treffer deg hver dag, uansett om du vil eller ikke. Spør heller: Hva kan jeg gjøre for at verden skal bli et litt bedre sted?

Av jord er du kommet, til jord skal du bli. Men hva mer blir igjen etter meg? Hva blir mitt fotavtrykk i verden?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende