Hun lurer på hvorfor verden stadig må gå fremover. Hun syns den går alt for fort. Bilene, trikkene, bølgene, og ikke minst menneskene. De haster av gårde fra noe de ikke ville, til noe de ikke vet hva er. Hun ser det i øynene på dem som er på vei fra en jobb de ikke liker, og hun kjenner seg så alt for godt igjen. Men i en verden som konstant er i forandring, en verden som vil oppover, fremover, er det ikke rom for annet enn forpliktelser og løfter. Men ikke løfter til seg selv; de kommer i siste rekke. Om man har ti minutter helt fri, vil man heller se litt på tv, oppdatere seg på nyheter eller ringe noen i familien man ikke har snakket med på en stund.

Når er min tid da? Spør hun ut i luften. Damen ved bordet ved siden av ser litt rart på henne, men snur seg raskt bort når hun skjønner at hun er oppdaget. Verden er så rask at man ikke har tid til å snakke med fremmede på en cafe. Og ihvertfall ikke fremmede som snakker med seg selv. Man gjør da ikke slikt uten å være litt gal.

Men hva er det egentlig å være gal, lurer hun. Er det når man ikke tenker det alle andre tenker? Og hvorfor er det i så fall negativt? Hun reiser seg og går. Hun skal ikke noe, men det er fint å gå. Ingen musikk på øret. Hun har forstått at en by lager musikk den også, bare man bryr seg om å høre etter. En mann spør om å få noen kroner, og hun ønsker hun kunne ha hjulpet han med noe annet enn penger. Sliten, skitten, sløv; han ser ut som hun føler seg. Kan han forandre seg om hun bare hjelper han til det?

Hun legger seg ned under et tre. Ser på livet rundt seg. Ikke bare menneskene, men lufta, trærne, asfalten og blomstene. Det er ikke stygt slik hun en gang mente, men har musikken i seg.

En gang skal jeg bli fullstendig lykkelig, lover hun seg selv. Hun tenker ordene, som et mantra, for det er fine ord hun har spart på lenge, men aldri brukt om hva hun føler. Bliss and rapture. Det gjelder bare å ikke være så alvorlig hele tiden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende