Jeg har alltid villet gjøre opprør. Eller kanskje bare opprøre? Jeg har sett på meg selv som anarkist, kommunist, sosialist og aktivist. Jeg har trodd at jeg har visst hva jeg har holdt på med; jeg har trodd at jeg visste hva jeg mente.

Kanskje. Det er et veldig godt ord. Kanskje har alt jeg har tenkt vært feil?

Ja, jeg startet enkelt. Sofies verden. Perfekt når man som 10-åring synes at Narnia og Agatha Christie blir litt kjedelig. Man vil være stor og smart. Og da måtte man visst lese Sofies verden. Jeg leste Kabalmysteriet også, som forresten er enda bedre. Har vi tenkt gud, eller har gud tenkt oss? Cause and effect? Not anymore! Hvor kommer vi fra? Jeg vil vite det! Og ikke minst: hvorfor i all verden finnes det mennesker?

Hvordan henger vi sammen? Er elektrisitet så fantastisk at det holder elektronene våre sammen så vi unngår å bli suppe, eller er det noe annet?

Man kan svare på noen spørsmål. Som ”hva vil jeg gjøre med livet mitt”, ”hva vil jeg at skal være igjen når kroppen min er poff borte?”. Men når elektronenem og kvarkene går hvert til sitt for å lage nye ting, hvor er jeg?

Man fødes igjen. No question about it. Jeg vet ikke om det også skjer slik som noen religioner tror, at man kan bli et tre eller en stein eller en kanin. Men jeg vet at delene kroppen min er laget av en dag vil være en del av et tre, en stein og kanskje også en kanin. Men hva med sjelen?

Kan tomrommet som er mellom elektronene i kroppen være sjelen? Er det en ”verdensbevissthet” hvor vi alle får tildelt en prosjon sjel ”free for use”, eller mister vi den også? Kan det vi ikke ser, ikke kan bevise, være noe allikevel?

Jeg vil vite! Jeg vil vite alt. Og ja, jeg vet at jeg intet vet. Visst kan jeg regne og skrive, og jeg kan fortelle deg om fotosyntese, evolusjon og andre verdenskrig. Men jeg vet ingenting. Jeg har ikke opplevd det. Jeg kan også fortelle deg at jeg var på stranden i går, og til og med vise deg bilder. Men for alt jeg vet skjedde det aldri. Eller så kan det skje akkurat nå. ”Time is a wibbely wobbely timey wimey stuff”. Damn it, enda mer jeg ikke forstår! Men igjen: wuhu, et nytt spørsmål å finne svaret på! Som alle andre ting kan vi ikke vite sikkert hvordan tiden virker. Vi mennesker som forsker, nedtegner og klassifiserer, og putter alt inni de fine små boksene våre, vi vet ikke hvordan tiden går fremover (eller bakover eller i ring, eller i noe helt annet vi ikke har noe begrep for ennå).

Hvordan klarer man å gå rundt i verden og ikke lure på hvordan den fungerer? Vi kan t-bane-tidene, gangetabellen og kongerekka. Men vi stopper ikke opp og spør: ”hvorfor er jeg her?”, ”hvordan kom jeg hit?”, og ”hva i all verden er det som skjer rundt meg på alle kanter”. Vi våkner, går på jobb, ser litt på tv og sovner. Og så spiser vi litt. Hvor er tiden vi setter av til å bare tenke?

Hvorfor er ikke filosofi et obligatorisk fag på skolen? Hvorfor tvinger man ikke mennesker til å se opp og lure på hvor vi kommer fra? Når ble det galt å spørre spørsmål? Når kom verden til det punktet hvor vi skal late som vi kan alt?

Det er ikke for sent. Sett i litt tidsperspektiv er ikke de siste 100 årene noe. Men vi må ikke være fornøyd med det.

Jeg vil fortsatt opprøre. Men ikke som før. Jeg vil få folk til å spørre spørsmål. Til å undre seg litt. Og om de ikek stiller spørsmål selv, skal jeg gjøre det enda vanskeligere for dem; jeg skal gi dem spørsmål og forlange svar.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende