Kjendisene lever ikke virkelige liv. Ikke slik vi definerer det. For oss er det en helt annen type mennesker som smiler fra bladhyllene når vi står i køen til kassa på Rimi. Kjendisene er på rehab hele tiden, det kan vi lese over alt. De har til og med sitt eget program på MTV. Og når så mange drar på rehab, må det jo være en enkel sak å komme seg dit.

Men det er visst ikke så lett allikevel. For kjendisene har fett med cash, og de kan lett betale seg inn på fancy klinikker med massører og basseng, hvor de får servert smoothies til morgen og kveld, hvor deres personlige coach heier dem frem, og hvor de får all den roen og freden de trenger. Virkelige mennesker har ikke denne muligheten.

I Dagsavisen på fredag er en overskrift ”. En narkoman er mindre verdt enn en rotte”. Vi skjønner med en gang at det er snakk om en skitten Oslo-narkoman, og ikke en glamorøs kjendisnarkoman. De det er snakk om, er de vi ser på gata, de som er litt i veien når man skal gå fra Oslo S til Karl Johan, de som sitter under bruer og på små gressflekker for å få dagens dose.

I fjor registrerte Kripos 244 narkotikarelaterte dødsfall i Norge. Det var 233 mennesker som døde i trafikken. Man kan se hundrevis av tiltak for at trafikken skal bli tryggere, for at alle skal bruke bilbelte, for at veien skal være fin og glatt og mulig å kjøre fort på.Men hvor er tiltakene for de narkomane? Behandlingsplassene for narkomane forsvinner, og ventekøene blir lenger og lenger. Og når køen blir lenger, vil det være flere personer, flere mennesker, som kommer lenger ned på lista.

Man driver med forebygging helt fra barneskolen. Jeg husker vi hadde et eget fag som het ANT (Alkohol, narkotika og tobakk), som skulle forhindre at noen av de små uskyldige 13-åringene i klassen skulle prøve noen av de overnevnte forferdelighetene. Man har gjerne møte med En Ekte Narkoman når man kommer på ungdomsskolen, slik at man skal få se hvordan det går med deg om du skulle finne på å ta et trekk av en røyk. Det er gjort i beste mening, selvfølgelig, men virker det? Arbeidsplasser har gjerne også forebyggende tiltak mot narkotika, og man får støtt og stadis beskjed gjennom media om hvor farlig det er. Supert! Det er mange som blir plukket opp, mange som endrer holdninger, mange som aldri prøver noe som helst.

Men hva med de som allerede er narkomane? De som sitter uten behandlingstilbud. Mister de retten til en verdig behandling for sine problemer fordi de selv har skyld i det? De sees ikke på med blide øyne av forbipasserende, de sees ikke på med blide øyne av politiet, de sees ikke på med blide øyne av politikere som vil ha rene og pene gater i byen. De er et problem man må kvitte seg med, så man tar fra dem stedet de kunne være for å gjøre det til et vakkert sted for alle de vellykkede, og ikkeminst for alle turistene. Man skyfler de bort, uten å gi de et reelt alternativ!

I 2007 var det 1900 plasser for behandling av rus (både alkohol og narkotika). Jeg vet ikke hvor mye de plassene koster, men jeg vil ikke tro at noe kommune- eller statsbudsjett ville gått i underskudd ved å minst doble antallet plasser. Spørsmålet er om det er noe politikerne tør å bruke penger på. For det sees kanskje ikke på som noe samfunnsnyttig å hjelpe de som er aller nederst i vårt rangssystem.

Jeg forventer absolutt ikke at hver eneste narkoman i Oslo skal få bo i et vakkert hus på en fjelltopp en måned, og jeg forventer ikke at de skal ha tilgang til solsenger rundt et vakkert basseng, og være omgitt av vakre pleiere som gir dem alt de vil ha. Jeg forventer bare at alle mennesker skal få muligheten til å leve et verdig liv – jeg forventer at de skal få et godt nok tilbud til at de, hvis de selv ønsker det, skal få muligheten til å komme seg ut av det de holder på med, og kunne leve som en helt vanlig del av samfunnet.

(teksten i kursiv er hentet fra Dagsavisen fredag 25. juli, side 8. Bildet er tatt av meg.)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende