Huff, jeg ble ikke akkurat positivt innstilt når jeg leste overskriften i VGs artikkel (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=524849). En av de tingene som oftest blir brukt som argument for at skolen ikke er bra nok, er jo nettopp at det ikke er nok penger. Jeg har vel i min tid ment at det ikke helt spiller noen rolle hvor mange milliarder man bruker på skolen, så lenge den blir bra.

Men som de skriver i artikkelen: «Norge får ikke tilstrekkelig ut av pengene som brukes på utdanning.». Og det er jo helt riktig. Det er jo ikke nødvendigvis summen penger som betyr noe, men hvordan de blir brukt.

Hvorfor kan ikke skolenorge gjøre som alle store bedrifter gjør: få en gruppe (for det er alltid grupper…) som har peiling på budsjett og kostnadseffektivitet til å legge frem en plan? Analyser og budsjetter. Et forslag på hvordan skolen kan drives kostnadseffektivt. En slags opprydding i skolenes økonomi, hvor man kommer med konkrete forslag til hvordan man kan bli kostnadseffektive.

Men jeg er litt skremt av den lettvinte løsningen OECD legger frem i artikkelen (ønsker meg link til rapporten altså…). For det er vel bevist gjennom utallige undersøkelser at store skoler og store klasser ikke er bra bra for læringsmiljøet?

En skole kan på mange måter sammenlignes med en bedrift. Den skal jo drives på en forsvarlig måte, slik at kundene/elevene får mest mulig ut av sin skolehverdag, med god undervisning som fører til faktisk kunnskap, ikke bare puggekunnskap man glemmer etter et par dager. Den skal ha god trivsel for sine ansatte, slik at bedriften drives på en god måte av folk som har en genuin interesse av at den skal være best mulig.

Men ønsker norske elever en god undervisning? Er de ikke bare late hele gjengen, og bryr seg bare om fritidsaktiviteter, venner og kjærester? Vil de ikke heller bruke ettermiddagene på surfing på nettet fremfor å gjøre lekser? Jeg tror ikke det er så dårlig stilt med dagens ungdom. Om skolen hadde vært optimal, hadde den gitt elevene lyst til å lære, lyst til å tilegne seg kunnskap, lyst til å mestre, hadde nok elevene toppet alle disse internasjonale testene man prater så mye om.

Som elev på barneskolen hadde jeg verdens beste lærer. En lærer som ga meg lyst til å lære alfabetet, alle tallene, om verden, og om alt det andre fantastiske vi skulle lære på skolen. Hun var nok av den gamle skolen, men allikevel klarte hun å få en klasse på 32 elever (ja, vi var en storklasse, men vi hadde tre lærere i klasserommet til enhver tid…) til å sitte pent på stolene og følge med. De tre årene jeg hadde henne som lærer, selv om det var 1.-3. klasse, vil alltid sitte fast som de tre beste årene på skolebenken. Hun lærte oss om menneskeverd, verdien av å lære, og gjensidig respekt i klasserommet. Og i tillegg lærte hun oss alt som var fastsatt i læreplanene, det er jeg overbevist om. Etter ti år til på skolebenken, og fem år i ”det virkelige liv”, står hun fortsatt som eksempelet på den perfekte lærer. Etter ti år med flere gode lærere som ga meg lyst til å lære, med lærere som ba meg slutte på elektro bare fordi jeg var jente, og likegyldige allmennlærere som uansett visste at yrkesfagelever bare var idioter, med ungdomsskolelærere som dømte deg på bakgrunn av dine politiske meninger, norsklærere som ga meg lyst til å bli forfatter, og mattelærere som ga meg forståelse for tall og formler, er det fortsatt den aller første læreren jeg husker best. På grunn av verdiene hun formidlet til elevene, og måten hun gjorde det på.

En lærer må få tid til hver enkelt elev. Ikke ved å ha undervisning tilpasset hver enkelt elev til enhver tid, men ved å ha tid til å svare på spørsmål, og faktisk lære bort noe. For om man har en god lærer som gir elevene lyst til å lære, og som klarer å lære dem å tenke selvstendig og kritisk, har man kommet langt. Men det er ikke gjort på en time i læringsstrategier i begynnelsen av året. Det forutsetter god dialog om både planleggingen, gjennomføringen og vurderingen kontinuerlig gjennom skoleåret. Og forresten er gjensidig respekt og læringslyst helt gratis, det koster bare litt innsats i klasserommet, både av lærer og elever. For det er ikke lett å gjøre store forandringer i hverdagen, men det er verdt det.

OECD kritiserer bruken av ”eksperimentelle undervisningsmetoder”, som de visst mener lager mer problemer enn å gi fremgang. Mener de at man skal fortsette slik man har gjort de siste hundre årene? Nei, de mener det ikke er bra nok. De legger altså frem et problem, kritiserer de løsningene man allerede har prøvd, og stopper der.

Vi må altså tenke helt nytt?

Hvem er det som er eksperter på skolen? Jeg vil si at ingen vet bedre hvordan det er å sitte i klasserommet enn elevene. Og så har man lærerne, som jo kan jobben sin. Også rektorer har ganske god peiling på skolen, som de jo er øverste ledere for. Det er også en god del eksperter, forskere og fagfolk som har gode kunnskaper om skolen, kanskje fra et mer uavhengig ståsted enn de som sitter der dag ut og dag inn.

Jeg tror problemet kommer inn når man begynner å spørre politikerne. Stemmesankerne, meningsmålingsdilterne og løftebryterne. De har jo sine meninger i sine partiprogrammer, og de må de følge. Og så får man bare håpe man er heldig med regjeringen det året man begynner på skolen, så man får det best mulig. Helt til noen andre overtar og forandrer alt du er vant med.

Jeg mener at reformer er en bra ting. Jeg mener at vi har lært noe av alle reformene i skolenorge. Det er bare så synd at taperne for hvert eksperiment som settes i gang er elevene. Men jeg mener uansett at man ikke burde forkaste en reform som Kunnskapsløftet pga startproblemer. For jeg mener det er mye godt i Kunnskapsløftet, og at bare det brukes riktig av skoleledelse, lærere og ikke minst elever, vil alle komme bedre ut av det til slutt. Men som alt annet i livet krever det en god del innsats! Man forkaster ikke en bil med et par feil, man utbedrer feilene, og sitter igjen med en bil som fungerer perfekt, som kan kjøre godt og trygt, i mange år.  

Det er ingen enkel løsning på problemene i skolenorge. Elevene scorer lavt på internasjonale tester, det fysiske arbeidsmiljøet er under enhver kritikk på mange skoler, elevene har god demokratiforståelse, men bruker sitt eget elevdemokrati i liten eller ingen grad, og de fleste som har noe med skole å gjøre (elever, lærere, foreldre, politikere, synsere, organisasjoner, og ikke minst journalister) mener at skolen ikke er god nok.

Problemet er at alle bare klager og klager, men ingen kommer med gode nok løsninger! Det eneste man gjør er å kritisere den eksisterende løsningen bare fordi den ikke funker med en gang.

OESCD tar også til orde for skjerpede krav til lærerutdanning, i følge artikkelen. Mener de skjerpede krav for å komme inn? Jeg er litt enig, for man må jo ha kvalifiserte lærere. Men er det ikke det lærerutdanningen er der for? Man skal lære å bli en god pedagog, men skal man ikke også lære den kunnskapen man skal formidle til elevene? Om man ikke skjerper kravene, men heller hever kvaliteten på lærerutdanningen, vil ikke det føre til at flere blir gode lærere? Vil ikke en god lærerutdanning, på sikt, gjøre skolen bedre? Og vil det ikke være bedre å la en som har et par 2’ere og 3’ere, men som har lyst til å bli lærer få lov til det, og så la denne personen utvikle seg til den beste læreren h*n kan bli gjennom en god lærerutdanning?

Men om man kan komme med en god plan for å være mer kostnadseffektiv i resten av skolen, kan man kanskje bruke de pengene som blir ”til overs” på å oppruste skolebyggene? For hvorfor skal man godta at elevene fryser, svetter, har hodepine og bruker dagen til å klage over problemene, lærer ikke særlig mye. Når det fysiske arbeidsmiljøet ikke er godt nok, har man ikke overskudd til å gjøre den beste jobben man kan. Og det går utover disse berømte måtene å måle elevers måloppnåelse på; karakterer og nasjonale prøver.

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende