Det finnes mange meninger i verden. Og meninger i seg selv er ikke farlige, så lenge man holder dem for seg selv. Man kan jo også spre sine meninger uten at det er farlig, selv om det kommer litt an på hva man mener, men når man begynner å forkynne at man sitter på den eneste rette sannheten, da blir det litt skummelt.

Fakta kan leses på mange måter, og på mange forskjellige steder. Men til tross for at det som regel finnes flere sider av en sak, blir det man presenterer som sannheter også ofte basert på utdrag fra det man mener er rett. Et enkelt eksempel er bibelvers, hvor man baserer det man mener er en absolutt sannhet på utdrag fra en bok. Man bruker en setning tatt ut fra sammenhengen i en 1000 sider lang bok, uten å eventuelt henvise til andre steder i boka som sier noe annet, eller i noen tilfeller det motsatte. Man velger det man mener vil underbygge sine argumenter, og forsvarer det med nebb og klør uansett hvor mange som kommer med motargumenter.

Det er ikke bare religiøse som plukker og velger på denne måten. Noen politisk interesserte gjør det samme, om enn på en litt annen måte. De velger seg ut hendelser i historien, sett fra et visst synspunkt, og skylder på
sosialistene/fascistene/liberalistene. Det er alltid ens egen politiske overbevisning som er den eneste rette, mens de som må finne på å mene noe annet, er kunnskapsløse idioter som ikke klarer å åpne øynene for sannheten.

Her i Norge mener vi at den vestlige levemåten er den beste. Man mener at verden ville blitt et bedre sted om alle bare levde som oss, uten å tenke over at det ikke nødvendigvis er vi som har rett. Vi mener våre moderne tanker og meninger er de eneste riktige, og at vi må hjelpe resten av verden til å bli like bra som vår bittelille del.

Jeg mener at overbeviste mennesker er arrogante. De er skråsikre på det de mener, og prøver gjerne å presse sin mening på andre. Men når de går fra å være arrogante bedrevitere til å ville forandre verden det som i følge seg selv er den beste verdenen, mener jeg at de har gått for langt. Selvfølgelig er det flott med utvikling og fremgang, men ikke for enhver pris, og ikke når det er en gruppe som skal bestemme hva som er rett for alle.

Vi vet ikke med sikkerhet hva som er sannheten. Vi vet ikke om det finnes en gud eller ikke, vi vet ikke om anarkister eller liberalister vil lage den beste verden, vi vet ikke om verden ble til ved et stort smell eller ved en annen hendelse.

Man lærer stadig nye ting om verden. For en stund siden trodde man at de minste byggeklossene i verden var atomene. En stund mente man at verden alltid hadde vært som den var da. Før det igjen, trodde man at jorda var flat, og at man kunne seile over kanten. Man har trodd at jorda var universets midtpunkt, man har trodde pcer aldri kom til å bli mindre enn NUSSE, og man trodde en gang at verden bestod av Europa. I dag tror vi visst at vi har svaret på nesten alt.

Det eneste jeg vet, er at jeg ikke vet noe. Og derfor vil jeg også prøve å lære mer, for å få større forståelse for de som mener noe annet enn meg. For jeg vil ikke være en arrogant jævel som påprakker andre mine meninger uten å også være åpen for å forandre mening dersom det viser seg at deres syn er rett. Selvfølgelig generaliserer jeg, selvfølgelig bruker jeg av og til fakta tatt ut av sammenhengen, men jeg vil vel også kunne si med ganske stor sikkerhet at jeg ikke presenterer særlig mye som en absolutt sannhet (bortsettfra litt skolepolitikk, men da presenterer jeg lovtekster som sannhet, og det er vel egentlig greit?).

Jeg tror alle ville hatt godt av å stille litt flere spørsmål. Ved å være litt mer kritiske. Og ikke bare til andres meninger, men også sine egne meninger. Jeg tror man bør diskutere mer, men ikke nødvendigvis for å vinne diskusjonen. Det er sånn man lærer, det er sånn man vokser som menneske, og jeg tror det er sånn man kan være med å gjøre verden til et bedre sted.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende